ErikWie.net

3 år siden det raknet, hva skjedde egentelig?

Om en blar litt bakover i blogg artiklene på denne siden, så ser man at det brått ble slutt på tur bloggingen for 3 år siden, og at det samtidig startet opp en del foto blogging, men at dette også opphørte etter et år.

Hva var det egentlig som skjedde, hvorfor stoppet det?

I skrivende stund, når jeg starter på denne artikkelen, så er det kvelden 5. april 2017. Avgjørelsen om å skrive akkurat denne artikkelen nå fikk jeg av facebook tidligere i dag.

Utklipp fra facebook 5. april 2017

Facebook melder jo mer eller mindre daglig om at «du har minner å se tilbake på i dag» og jeg må si at jeg klikker ikke lenger så ofte på disse varslene, men i dag så klikket jeg. og der ble jeg presentert med følgende minne.

Dette er nemlig starten på det som gjør at det stopper helt opp med aktivitet her i bloggen.

 

La oss skru tiden tilbake til april 2014

Jeg stiller da til start på Holmestrand Maraton den 5. april, påmeldt til 10 km etappen. Det er grått og kaldt, regntunge skyer ligger lavt over Holmestrand og truer med kald, våt nedbør. De venter til de siste minutter før startskuddet går med å starte med de første dråpene.

Starten går og jeg løper alene i klyngen, men etter den første km er unnagjort så begynner jeg virkelig å merke at jeg ikke har hatt noen form for forberedelser til dette løpet, det er faktisk 8 måneder siden forrige løpetur. Regnet veksler mellom regn og sludd og det forblir en kald og våt dag.
Dette er første året hvor Holmestrand maraton arrangeres nede i sentrum av Holmestrand, og 10 km etappen består av 2 runder på 5 km med asfalt, jeg har alltid gjort mitt aller beste for å unngå asfalt da det har gitt meg utfordringer med beina, jeg finner grus og skogbunn mye mer skånsomt for beina, dette bidrar nok ytterligere til skadeomfanget.

Ut på andre 5 km runde så har jeg begynt å prosessere tanken på at jeg burde gi meg på 5 km, men det vil jo gi brutt løp og jeg vil jo ikke gi meg heller. Etter kort tid blir jeg hente inn av en dame i samme klasse som tar det «jevnt og rolig», jeg henger meg på henne og vi holder gående en liten samtale på den siste runden. Med hennes tempo er jeg faktisk i stand til å gå i perioder av den siste runden uten å ha noe særlig lavere tempo, dette gjør at jeg fortsetter også den siste runden.

Jeg går i mål og er egentlig veldig stolt og imponert over prestasjonene mine under løpet. Beina verker, knær er stive og vonde, spesielt høyre, men jeg vet enda ikke hvor galt dette egentlig skulle bli.

For 2014 så har jeg planlagt å gå Jotunheimstien, en 350 km lang fottur fra Oslo til Gjendesheim.
Det er 25 dager i mellom Holmestrand maraton og starten på Jotunheimstien, imellom her så har jeg en geocache tur i Hortens marka, mener å huske at jeg tilbakela rett i overkant av en mil i fjellstøvler, på lett gått grusvei i det som er lysløypenettet.
Etter denne turen, som jeg anser som en lett tur uten nevneverdig belastning, så hovner jeg opp i overkant utvendig på høyre kne, det er stivt og vondt.
Men siden dette gir seg gradvis i løpet av de neste par dager så er det vel greit, jeg husker at jeg tenkte tanken «håper ikke dette skal skape problemer for meg på Jotunheimstien».

Dagene videre går og jeg har ingen flere «belastninger» av knær og dertil heller ingen plager.

Starten på Jotunheimstien

Svartkulp øst for Sognsvann i Nordmarka

Onsdag 30. april kommer og jeg drar på jobb med ferdig pakket tur-sekk. Ved lunsjtid så tar jeg fri resten av dagen og går til tog stasjonen i Tønsberg for å ta toget til Oslo. Jeg har tatt meg fri halve denne dagen og fredag 2. mai så jeg nå har 4,5 dag tilgjengelig til første del av Jotunheimenstien, jeg skal på denne tiden tilbakelegge distansen Oslo – Lygnasæter.

Først tok jeg tog fra Tønsberg til Oslo Sentralbanestasjon, deretter T-bane fra Oslo S. til Sognsvann. Der startet jeg den virkelige turen, med blå himmel og deilige 20,4°C på det medbragte termometer, så starter jeg å labbe nordover igjennom Nordmarka. Første dagsetappe går til Tømte hyttene, nærmere bestemt Store Tømte hytta, en ubetjent DNT hytte tilhørende DNT Oslo og Omegn.

Store Tømtehytta

Jeg ankommer hytta utpå ettermiddagen/tidlig kvelden og kjenner dagens etappe i beina, men ikke noe mer enn det som er normalt og forventet, tankene går raskt innom hvordan kneet var for en uke eller 2 siden, etter gåturen i Hortens marka, men jeg kjenner ikke samme type smerte i kneet, men ser antydning av samme hevelse over kneet. Det ble gode 18,4 km fra Sognsvann ifølge GPS og den sier også 4 timer og 51 minutter effektiv gangtid med et snitt tempo på 3,8 km/t.

Neste dag føler jeg meg ganske bra i beina, noe stive til å begynne med, men ikke mer enn forventet, hevelsen over kneet er også borte, mest plaget er venstre ankel som sier ifra at den ikke er helt happy med gårsdagens aktivitet, så den får litt avlastning i form av sports tape før start. Jeg er ingen dreven taper, så dette blir klattet sammen etter beste improvisering. Så starter turen videre.

Fortsatt ved godt mot på Jotunheimstien før oppstigningen til Gruveåsen

Sola skinner og det er en ny praktfull dag og jeg er i mars i 10 tiden, det er etter kartet 18-20 km som skal traskes i dag også, så det er bare å komme seg i bevegelse. Beina går seg til og jeg kan fortsette uten problemer. Vest for Store Hyttetjern på Gruve åsen så har jeg en liten rast i 12 tiden. Her er det obligatorisk telefon samtale hjem og jeg merker at det nå gjør mer vondt i beina enn tidligere, så jeg varsler hjem at jeg er litt usikker på beina og etter en samtale med min kjære, så blir vi enige om å se an situasjonen når jeg kommer til Hakadal.

Fra Store Hyttetjern så begynner det å gå nedover i terrenget og nedover fortsetter det helt til Hakadal hvor riksveg 4 skal krysses før det er opp i åsen på andre siden. Men etterhvert som jeg går nedover så stiger problemene med beina. Under pausen så stivnet muskulaturen i beina til og jeg måtte «gå de i gang igjen» som normalt etter en pause med sure muskler, men jeg syntes aldri de helt kom seg, venstre ankel var ikke god og høyre begynte å gi meg mer og mer utfordringer sammen med at begge knærne var nå stive og det var vondt å bøye på de, spesielt det høyre, det var nå meget smertefullt å bøye, spesielt under vekt og i nedoverbakke er det jo ganske mye vekt på det beinet som bøyer av. Jeg opplever nå stadig å gjøre uheldig/dårlige fot plasseringer slik at jeg stadig har små vrikkinger i anklene samt at det å løfte beina over steiner som kanskje bare stikker 5-15 cm opp i stien begynte å bli problematisk på grunn av stivheten i knærne.

Rast øst for Store Hyttetjern

Jeg kommer meg nedover og inn på en grusvei/traktorvei som jeg nå skal følge ned til Hakadal, her setter jeg med og tar en pause. Her blir jeg sittende i borti en time, jeg er ikke det minste i tvil om at det eneste fornuftige jeg kan gjøre nå er å avbryte turen og komme meg hjem, men jeg vil ikke ta det valget, så jeg må jobbe veldig med meg selv på dette. Jeg bruker opp resten av sports tapen, taper opp høyre ankel og gir venstre ankel enda mer tape. Så må jeg finne frem smertestillende tabletter fra førstehjelp utstyret for å klare å fortsette.

Langsmed grusveien nedover mot bunnen av dalen og sivilisasjonen, så bare øker smertene i knærne og når det flater ut så har jeg ikke lenger en enste tanke om å fortsette på turen, nå er fokuset bare å samle nok krefter og motivasjon til å komme seg hjem. Heldigvis er det kort vei langs asfalt bort til Hakadal stasjon, hvorpå det er en times tid til neste tog til Oslo kommer. Så nå kan jeg ihvertfall skryte på meg å ha fyra primus på Hakadal stasjon.

Lite hvile gjør ting verre.

Jeg kommer meg med tog til Oslo og videre til Skoppum hvor jeg blir hentet, nå har jeg inntatt hele kvoten av forsvarlig mengde smertestillende og har fortsatt problemer med å gå uten at tårene triller.

Fridagene og helgen går med til å holde seg nesten i ro hjemme, høyre kne er skikkelig hovent og det gjør vondt å bøye det, venstre er ikke helt godt det heller og anklene er ømme. stort sett så bærer de bare preg av å ha blitt brukt litt.

Vi kjøpte hus i Horten høsten året føre og hadde planer for en del ting som skulle gjøres denne sommeren, og i slutten av mai så starter vi å grave drenering, vi hadde ikke satt bort jobben, men leid gravemaskin og hadde familie som stilte på dugnadsånd.
Etter at dreneringen er ordnet så er kneet blitt enda verre, og vi sitter igjen med mange kubikk med overskuddsmasser etter gravingen, dette da plassert som sammenhengende haug rundt hele tomta.  Resten av sommeren går hovedsakelig med til å skuffe dette for hånd i tilhenger og kjøre det vekk, noe som på ingen måte hjelper på situasjonen med beinet.

Nå er også kneet der at jeg har konstant smerter, det er alltid vondt å bøye det. Jeg har lært meg til at jeg må gå baklengs i trapper for å redusere belastningen og andre små triks som «letter» på problemet, men som egentlig bare forlenger på problemet og gjør ting verre enn nødvendig. Jeg får nå byttet fastlege til det lokale legekontoret og tar meg en tur innom for å få sjekket opp kneet.

Det blir ikke noen flere turer på meg denne sommeren eller høsten og jeg begynner å bruke mer tid på en av mine andre hobbyer, fotografering da dette ikke nødvendigvis er like avhengig av godt fungerende kne, jeg forsøker å blogge litt om dette og gjør om bloggen min til å bli en tur og foto blogg, men jeg har mistet mye av motivasjonen for å skrive. Hele nettstedets ryggmarg var friluftslivet og turrapporter i bloggs form.

Vinteren går og jeg er på diverse utredninger, røntgen og MR. Eneste de kommer frem til er at de ser jeg har belastning og slitasje skader i begge knær, det venstre skal visstnok være mye mer skadet enn det høyre, men ingen kan forklare hvorfor jeg har så mye smerter i høyre og hvorfor det er konstant hovent. Hevelsene kommer visstnok av overproduksjon av leddvæske i leddet over kneet, legen mener det er noe som ligger og irriterer på leddet, men de har ingen formening på hva. Selv husker jeg at jeg ikke likte at jeg opplevde knepping og knasing i kneet når jeg bøyde på det, men det ble avfeid av legen til å ikke være noe å bry seg om. Og hva vet da jeg, jeg kan PC anatomi men ikke menneske anatomi.

Nå går vi vinteren imøte og jeg er blitt «lenket» til sofaen, vekta øker i takt med at mosjon uteblir og psykisk så starter jeg på en nedoverbakke som matcher vektas progresjon.

Ny sommer og tur sesong

Ørretfiske i oset ved Nedre Afdalstjønne

Våren kommer og er i ferd med å bli til sommer, jeg er så klar for å komme meg på tur igjen. Men er det bare mentalt?
Jeg begynner å få litt tur abstinenser og fristelsen for et «eventyrlig vårfiske» på Hardangervidda har vært der igjennom vinteren, og nå blomstrer den opp skikkelig.
Jeg lufter litt rundt og etter litt frem og tilbake ender jeg med noen planer som går i vasken og med reserve planer som må hentes tilbake, så ender det opp med en tur til Afdalen, helt øst på vidda mot Imingfjell. Dette genererer også en tur rapport her på bloggen, som eneste tur rapport siden 2013. Dette skulle også bli slutten for all aktivitet på bloggen.

Etter fisketuren så var kneet fortsatt litt kompis, det er ikke smertefritt, men nå begynner jeg å bli så vant med de konstante smertene at jeg ikke lenger bryr meg om de, er bare når det eskalerer som blir registrert. Jeg skriver et artikkel etter turen, men velger bevisst her å ikke gå noe inn på problemene med kneet, eneste referansen jeg har til at det har vært noe problemer i forkant av turen er følgende setning mot slutten av artikkelen «Hverken på vei opp eller ned igjen laget beina noe problem for meg, heller ikke bortover slettene.»

Vøringsfossen innerst i Måbødalen

For å oppsummere vår, sommer og høst dette året så fikk vi vårt andre barn i mai, noe som skulle oppta ganske så mye mer av min tilgjengelige tid, jeg fikk allikevel klart å lure inn noen turer i løpet av dette halvåret, jeg fikk meg en 3 dagers biltur til Vestlandet med formål å gå inn Måbødalen fra Måbø bru langs gamle historiske stier, for å fotografere Vøringsfossen nedenfra.
Vi hadde i god tradisjons tro en ukes hytteferie i Tuddal med sviger familien, 4 generasjoner og 14 stk på felles hytteferie, jeg klarte også å få meg en dagstur på Hardangervidda under denne uken med de to eldste av tantebarna til min samboer, hvor vi tok Krossobanen opp på vidda og gikk til DNTs Helberghytta og tilbake igjen. Det ble en dagstur med min eldste på 10 år og min samboers yngste niese, samt svigerfar til Hulderhula. og det ble flere båtturer igjennom en flott og lang sommer.

Men det fantes ingen motivasjon for å skrive om dette. Derfor kommer det ikke noen tur rapporter fra disse turene, jeg tar ikke notater underveis, jeg tar ikke bilder med tanke på å skrive om turen heller, så det finnes egentlig ikke så mye materiale å jobbe med i ettertid heller.

Vandrestaver er nå blitt like viktig som kart og kompass for å avlaste på knær.

Sommeren og høsten bringer også med seg en del arbeid rundt huset, vi har fortsatt ufattelig mange kubikkmeter med masser igjen etter drenerings arbeidet året føre, og vi har en del endringer som må gjøres med terrenget rundt huset. Det skal senkes bak huset og løftes foran slik at vi får en flatere tomt.
Etter at vi har kommet hjem fra Tuddal, så sender jeg min samboer og våre 2 barn med sviger familien på båttur til den svenske skjærgården, i mellomtiden leier jeg en minigraver og pendler mellom graveren og fyllinga med tilhenger lass på tilhenger lass med fyllmasser. Jeg får unna så mye masser som mulig og som jeg tror jeg trenger å få vekk, jeg er fortsatt ikke ferdig med å flytte om masser på tomta, det utføres utenfor åpningstidene til fyllinga hver av dagene.

På høsten så setter vi inn et skikkelig dugnad stunt og får med familie og venner, nå er det de siste justeringene på tomta som utføres og det kjøres vekk alt av overskuddsmasser som er igjen. Vi har flere biler med tilhengere som pendler til fyllinga en hel lørdag og er nok deromkring 15 mann og kvinner i arbeid med hakke, spade og trillebår.
Når tomta er rettet av og massene er borte så graver jeg ut til en veranda eller platting da den ligger nedfelt i bakken, vi planter tuja hekk og sår plen.

Alt dette resulterer i «rykk tilbake til start.» Kneet er nå helt gåent igjen, det føles like ille som de siste kilometerne inn til Hakadal stasjon. Jeg får da full repetisjon av forrige vinter, sitter fast «i sofaen», kommer meg ikke på tur, blir lite mosjonering, vekta går oppover, psyken går nedover.

2016 – Når du ikke kommer lenger ned så er det bare en vei oppover

Nytt år kommer, ny vår kommer og med den en ny sommer, nå uteblir det helt store tur suget. Våren starter med nye prosjekter rundt huset, garasjen skal få fast dekke isteden for grus og jeg setter i gang, det ender opp med at jeg bærer ut flere tonn med knust betong som var fyllt inn som fyllmasse i garasjegulvet, så min plan om en enkel jobb med å skuffe av de øverste 5 cm med løs grus ble en ganske massiv jobb. De største steinene vi måtte ha ut var så store at vi endte opp med å hente Dølahesten og bruke den til å trekke de ut.

Utover forsommeren så sliter jeg fortsatt med kneet, og garasje prosjektet blir stoppet opp av flere grunner.

Når jeg i dag sitter og skal skrive om alt dette, så blar jeg i bildene som jeg har tatt i disse årene, de hjelper meg med å huske på hendelser og sette de i riktig kronologisk rekkefølge, men for 2016 så finnes det nesten ikke bilder, nå er jeg så mentalt tung at jeg ikke lenger er motivert til å ta frem kamera og ta bilder. Ikke engang min nå ett år gamle datter har jeg spesielt mye bilder av fra det første året. Det er hovedsakelig mobilbilder vi har av barna nå.

Min samboer har hatt litt utfordringer med låsing i bekkenet etter siste fødsel og har noen runder hos osteopat for å bedre på dette, når hun skal dit på siste time før ferien, så spør jeg henne, litt tilfeldig og på impuls om hun kan spørre om han har noen tanker rundt kneet og min situasjon.
Hun kommer tilbake med beskjed om at han kunne ta en titt og se om det var noe han kunne hjelpe til med og jeg fikk en time etter ferien.
Ferien kommer og går og jeg ender igjen opp med et ballong kne, denne gangen så er jeg ikke i stand til å forstå hva som utløste det annet enn at jeg hadde brukt sandaler noen dager, kan det ha vært det?

Så kommer dagen da jeg skal til osteopaten, og han går over meg fra topp til tå. Det er nok ikke akkurat overraskende at han fant litt her og litt der og startet på å strekke litt på armer, skuldre og ankler. Selv ryggraden fant han noen låsinger som han fikk løst opp i. Så var turen kommet til høyre kne. Han kunne da fortelle meg at jeg hadde en låsing i kne skåla.
I praksis betyr det at kne skåla på mitt høyre kne har stått låst til siden utover, sannsynlig siden Holmestrand maraton 2,5 år tidligere. Han tar så tak med tommel og pekefinger på kne skåla mi, gjør et lite kast med håndleddet og sier «sånn». På dette tidspunktet var det en del hevelse i kneet på grunn av overproduksjon av leddvæske som igjen kommer av irritasjon. Et par timer etterpå så var all hevelse borte.

Jeg får beskjed om å ta kontakt om 4 uker for å avtale om jeg trenger en ny time. Betaler 500 kr for seansen og tusler mot bilen. Å FYTTI»#¤»#¤»#¤%»#¤%&»//(¤%&/
Nå starter noe jeg ikke unner mine verste fiender, for hvert eneste skritt jeg tar med høyre bein så er det jeg får kjærringstøt i kneet, og noe så inne i H**** for noen smerter.
2 uker skal det ta før det gir seg, har ikke tall på hvor mange ganger jeg holdt på å ringe til osteopaten for å spørre om han kunne nappe kne skåla tilbake inn i låsingen. Men det gir seg og etter 4 uker så tar jeg kontakt, det blir en ny time ganske kort etterpå og han er veldig fornøyd med utviklingen, samtidig så kontrollerer han flere av musklene tilsluttet kneet. Og den øvre muskelen på innsiden av låret som skal stabilisere kne skåla, den er bare en slapp gele klump.

Jeg får noen øvelser jeg skal holde på med for å trene opp igjen muskulaturen og syntes jeg har god fremgang i tiden som kommer, faktisk så god fremgang at jeg søker min kjære om å få innvilget en fjelltur etter høstferien, noe som blir innvilget.

Jeg legger ut på en liten tur i Sauherad fjella i Telemark, 3 dager på tur skal bli skikkelig godt for kropp, sjel og hode. Men neida, det skulle faktisk vise seg at hode skulle være et problem her. Aldri tidligere har jeg hatt utfordringer med å ligge alene på turisthytter, men denne gangen så ble det skikkelig feil, jeg savnet de hjemme og jeg savnet de skikkelig.
Dagen derpå så endte det med at jo nærmere jeg kom neste hytte jo mindre komfortabel ble jeg med å overnatte nok en natt alene. Før stien gikk nedover igjen i skauen og mot turisthytta så benyttet jeg med av siste mulighet for mobildekning til å ringe hjem og sjekke ut mulighetene for å kunne bli hentet ut litt seint på kvelden en dag tidligere, altså samme kveld.
Jeg fikk bekreftet at muligheten var tilstede. Vi ble da enige om at jeg skulle utløse bistandsmelding på SPOT melding senderen når hun skulle reise, så skulle jeg sørge for å ha beregnet ruta riktig i forhold til tid slik at jeg var kommet meg til den samme veien som jeg blir sluppet av på.

Det resulterte i at jeg gikk nærmere 3 mil den dagen og mye av det i ganske rask gange på grusvei i nedoverbakke med fjellstøvler uten demping, og resultatet ble som en kan forvente seg, hovent og smertefullt kne. Men det skulle allikevel vise seg etter noen få dager at jeg ikke hadde de samme problemene, hevelsen ga seg raskt og kneet virket som normalt igjen, men jeg var faktisk støl i «gele» muskelen i nesten en uken.

Så kommer vinteren og jeg har denne gangen med meg en opptur og ikke nedtur inn i vinterhalvåret. Dette resulterer i motivasjon for 2017, jeg og min samboer har startet på et felles prosjekt for kosthold, så nå er vekta begynt å rette seg opp igjen, jeg er mentalt stadig høyere opp og har begynt å planlegge turer igjen.
Når jeg nå sitter å skriver dette så har jeg den siste måneden begynt å gå turer, først på asfalt, men så snart snøen smeltet nok så ble det skogbunn under skoene. Jeg er nå oppe i å gå 6-7 km runder, jeg klarer å gå runden på tid ned mot timen og jeg har bygget meg opp til å gå runden på 3 påfølgende dager før hviledag.

Denne gangen SKAL jeg passe på å ikke overdrive noe som setter meg tilbake, jeg må GÅ inn grunnlag i beina for å dra på tur igjen, og grunnlaget må inn over tid og før en skal på krevende tur.
De første turene er allerede planlagt, det blir kano tur i april, håper det er isfritt nok. Det er planlagt geocache tur med overnatting på DNT hytte i Sauherad fjella i mai og juni, samt at det er planlagt et eventyrlig vårfiske på Hardangervidda igjen i år. Ingen av turene er planlagt som solo turer.

Jeg har også begynt å tenke på Jotunheimstien, kan det være mulig å trene seg opp til å kunne starte på en nytt forsøk i 2018? Tiden vil vise om kroppen og hodet er klare for det, og denne gangen er det helt klart at det blir ingen 350 km tur uten tilstrekkelig trening i forkant, her skal jeg være 110% sikker på at jeg tåler det, både mentalt og fysisk.

Så der har dere det. Grunnen til at det ikke har skjedd noe her på flere år.
Også håper jeg virkelig at jeg nå er på vei tilbake på alle måter slik at det blir mer hyggelig lesning på disse sidene i tiden fremover.

Jeg avslutter med et bilde av årets tema. #Microeventyr, selv små turer kan være store ekspedisjoner

Gi en tilbakemelding

– Tur og foto blogg
Login